Velferdsteknologi er et begrep som mange har hørt om. I media skrives det om eldre som trenger trygghetsalarm, GPS sporing, smarte medisindispensere og diverse andre dingser for å lette hverdagen i egen bolig. Dette er utstyr som man kan kjøpe selv, og mange kommuner tildeler dette til sine borgere gjennom helse og omsorgstjenestene. 

Internasjonale standardiseringsorganisasjoner som IEC, CENELEC og ETSI har publisert ulike fremtidsbeskrivelser hvor helseteknologier får en større rolle i helse og omsorgssektoren. Helseteknologi forstås i dag som et økosystem av sammenkoblede løsninger – sensorer, mikrofoner, kameraer, radio- og radar teknologi, kommunikasjonssystemer og digitale plattformer. Samtidig inngår også frittstående produkter som robotiserte hjelpemidler, rengjøringsroboter og ulike velværeprodukter. Enkelte av disse er strengt regulert under regelverket for medisinsk utstyr, mens andre reguleres av eltilsynsloven og samsvarer med standarder for elektriske produkter.

Velferdsteknologi – avhengig av organisering

Feltet har utviklet seg betydelig siden velferdsteknologi ble introdusert i Norge for rundt femten år siden, blant annet gjennom Hagen‑utvalgets utredning NOU 2011:11 – Innovasjon i omsorg. Utvalgets anbefalinger har i ettertid blitt førende for sektoren. Allerede i starten ble det uttalt at teknologi alene ikke vil løse eldrebølgen, men også krever en større omorganisering av helsetjenesten. Evalueringer bekrefter at teknologien i seg selv utgjør en liten del av utfordringene, og oppsummeringen etter de ti første årene med utprøving at velferdsteknologi ble gitt i to punkter:

  • 10 % handler om teknologi
  • 90 % handler om organisering

Så dingsene i hjemmet løser ingenting, hvis de ikke kan brukes i helse og omsorgstjenesten på en god måte.

Som et svar på at vi alle lever lengere og trenger en annen form for omsorg enn før, har innføringen av velferdsteknologi bidratt til endringer i organisering og opplæring av helse og omsorgssektoren. Kommunenes sentralforbund har etablert veilednings- og opplæringsprogrammer, Helsedirektoratet har formulert regelverk og støtteordninger, og teknologibransjen har gått en lang og kronglete vei fra ide til godkjent produkt. Produsentene er med å lære opp brukerne, og helsearbeidere lærer opp produsentene. Dette understreker viktigheten av kompetanse, rutiner, organisering og samhandling for å lykkes med teknologisk utvikling i helse‑ og omsorgstjenestene.

Behovet for ombygging og nye boligstandarder

Hagen-utvalget anbefalte en stor satsing på boliger. - de fleste norske boliger som skal brukes gjennom alderdommen, er allerede bygget, sa Kåre Hagen. I den sammenhengen så har Husbankens direktør Osmund Kaldheim omtalt «Det store ombyggingsprosjektet» som en av framtidens mest presserende utfordringer. Boligene vi har er ofte ikke tilpasset et liv med svekket funksjonsevne eller behov for helseteknologi. Tilskudd og økonomisk støtte kan løse noen utfordringer, og praktisk hjelp og rådgivning til å bestille oppgraderinger, kan og bli aktuelt fremover. Dette involverer installasjonsbransjen, for hva skal til for å tilpasse boligene slik at vi kan bo hjemme så lenge vi ønsker?

Standarder sikrer riktig kvalitet

Det kommer mer avansert medisinsk utstyr i hjemmene i årene som kommer. Utstyret som plasseres ut fra helseforetakene skal ha strøm, og de skal ha tilgang til internett, og de vil plasseres i et miljø hvor det vil være både barn og voksne, selvutnevnte eksperter og teknologiske analfabeter. Hunder og lekne katter. Skulle det bli tuklet med, falle i gulvet eller få kaffesøl på seg, så er det betryggende at det er testet mot standarder som dekker grunnleggende sikkerhet og essensiell funksjonalitet.

Velferd kontra smart teknologi

Helseforetakene er underlagt strenge regelverk for installasjon, vedlikehold og bruk av elektromedisinsk utstyr.  Krav som gjenspeiles i standarder. Dette er NEKs fagområder med standarder for installasjon og kontroll av elektriske installasjoner i hjemmet. Men hvis utstyret ikke er medisinsk teknologi, men mere lik et smarthjem og produkter kjøpt av kunden selv, hvilke krav skal da stilles til installasjonen?

Forskrifter og lovverk bidrar til at helseforetakene har etablert rutiner for el-kontroll av boligene, før utstyret leveres til pasienten. El-foretakene har det ikke. Velferdsteknologi er som oftest ikke klassifisert som medisinsk utstyr, men er heller styrt av forskrift for elektriske produkter. Velferdsteknologi kan være underlagt krav til utstyr med radiosendere, og krav til elektromagnetisk kompabilitet, og de skal da være samsvarserklært mot disse kravene.

Standardisering og teknologisk utvikling

Med velferdsteknologi som stadig brer om seg jobber internasjonale standardiseringsorganisasjoner aktivt med å etablere felles krav til sikkerhet og kvalitet. Internasjonale medlemmer fra alarmleverandører, sensorteknologi-produsenter og aktører innen bærbar elektronikk utvikler produktene sine for det europeiske markedet, mens de samtidig gjennom standardiseringskomiteer etablerer felles standarder innen velferdsteknologi, kunstig intelligens, IoT og digitale tvillinger. 

Samtidig har Norge investert betydelige ressurser i koordinert innføring av helseteknologi i kommunene. Innkjøpere, IT‑avdelinger og helsepersonell deltar i slike innføringsløp. Likevel kan det fremstå som at installatørens rolle har havnet i bakgrunnen.

Dette skaper et kompetanse‑ og kommunikasjonsgap:

  • Innkjøpere og helsepersonell setter søkelys på gevinstrealisering, brukerinvolvering, funksjonalitet, og organisering. Helsetjenesteloven, GDPR og pasientlover er viktige.
  • Installatører forholder seg til forskrifter for elektriske anlegg, strømkapasitet, EMC, kabling og el-sikkerhet.

Begge perspektiver er avgjørende, men de er sjelden koblet sammen i nasjonale veiledere og kravspesifikasjoner.

Avhengig av formålet med teknologien, og egenskapene til produktet så kan ulike regelverk bli gjeldene. Dette avhenger av om utstyret brukes til medisinsk behandling, generell helsehjelp eller kommunale tjenester. Dersom en beboer og pårørende selv kjøper utstyret for å enklere hjelpe seg selv, og de ber om hjelp til installasjon, oppstår nye utfordringer: Gjelder helselovgivningen? Hvilke krav gjelder for samsvarserklæringer? Hvordan skal installatøren vurdere sikkerheten?

Når installasjon blir pasientsikkerhet

Overgangen til hjemmesykehus og digital oppfølging gjør elektroinstallasjoner til en del av pasientsikkerheten. Installasjoner i hjem som benyttes til behandling kan måtte vurderes som «medisinske områder» etter prinsippene i NEK 400‑7‑710. Da kommer egne krav til jording, strømforsyningskontinuitet, nødstrøm, indikasjon for tilgjengelig spenning og klassifisering av områder. Dette har helseforetakene rutiner på så lenge de eier utstyret som plasseres ut. Men for alle andre elektriske produkter er det installatøren og kunden som får ansvaret.

Dette innebærer at installatører får en ny rolle:

  • De er tekniske fagpersoner og siste sikkerhetsbarriere før elektriske produkter tas i bruk.
  • De kan bli kalt ut til hjem med sårbare pasienter, alarmer og uforutsigbare situasjoner – uten å ha trening på slike scenarioer, eller helsepersonellkompetanse.
  • De må vurdere om utstyr faktisk er godkjent og testet for bruken det skal ha.

En løsning er å styrke samarbeidet mellom helsemyndighetene og installatørbransjen. For å styrke pasientsikkerheten ved utbredelsen av ny velferdsteknologi så kreves det også gode elektrotekniske sikkerhetsvurderinger. Dette krever både kompetanseutvikling, gode samarbeidsrutiner og tydeligere krav i veiledere, og tydelige krav i anskaffelser.