– Om standarden ikke oppdateres kan den bli en sikkerhetsrisiko i seg selv

– Hoveddelen av NEK 400 er basert på IEC-standarder som er modifisert i harmoniseringsdokumentene til CENELEC, den europeiske komiteen for standardisering innen elektroteknikk. Vi jobber hovedsakelig med oversettelse, utforming av spesielle nasjonale krav, faglig diskusjoner, offentlige høringer og publisering. Den generelle delen og mesteparten av NEK 400 er basert på harmoniseringsdokumentene som oversettes og kvalitetssikres av komiteen. Vi diskuterer alle delene og blir enige om en norsk versjon av standarden, sier Selvik.

NK 64 er en norsk komite som består av ingeniører, installatører, konsulenter, forskere, leverandører, tilsyn, DSB og andre myndigheter.

Enkelte steder i standarden finnes «special national conditions» som stiller krav med utgangspunkt i spesielle forhold og hensyn som må ivaretas i Norge. 

– Eksempler på slike spesielle forhold er et allment IT-nett med spenning på 230 V, stor andel trehusbebyggelse, stort forbruk av elektrisk energi til oppvarming, mye termisk isolasjon i tak, vegger og gulv, og selvfølgelig våre ytre klimatiske påkjenninger. Internasjonalt går standarden ned til minus 25 grader, mens vi må gå helt ned til minus 50 grader, temperaturer man finner enkelte steder som på Finnmarksvidda eller Røros-området i vinterhalvåret. 

– Slike spesielle forhold diskuteres før man blir enig om en endelig formulering. Prosessen blir til sutt formelt godkjent av styret i NEK, sier Selvik.

NEK 400 består av 42 delstandarder hvor 33 er internasjonale.

– Hver delstandard er utgitt til forskjellige tider og noen blir revidert oftere enn andre, mens andre står relativt uendret. Siden standardene er gjenstand for revisjon, er det prosedyrer for hvordan det skal gjøres. Kort oppsummert utarbeides det forslag som blir kommentert i flere runder før man ender opp med en endelig versjon. Siden det er ulike tidspunkter for revisjon vil det variere hvilke delstandarder som er oppe til diskusjon hvert år. Andre ganger kan vi oppdage formuleringer som kan være vanskelig å forstå og må omformuleres. Det vil alltid være behov for korrigeringer og språklige rettelser.

– En annen hovedårsak til revideringer er at teknologien er i endring. Det kommer stadig nye teknikker, produkter, løsninger og metoder som ikke er dekket opp i standardene. Om standarden ikke oppdateres kan den bli en sikkerhetsrisiko i seg selv, sier han.

Han forteller at utbredelsen av elektriske biler og tilhørende ladestasjoner og infrastruktur har skapt behov for flere oppdateringer.

– Det var først rundt 2010 at vi begynte arbeidet med de internasjonal standard for elbilladere, senere kjent som NEK 400-7-722. Før det mente man at det ikke var nødvendig med egen standard for dette. Siden Norge var tidlige ute med utbredelse av elbiler hadde vi erfaringer som gjorde at vi utarbeidet spesielle forhold for elbilladere. En del av det vi i 2014 spesifiserte som spesielle forhold i Norge er nå tatt hensyn til og implementert i det internasjonale dokumentet. 

– Det som gjør lading av elbil spesielt er de store batteripakkene som innebærer at det trekkes høy effekt over lang tid. Det krever ekstra oppmerksomhet om kvalitet på det elektriske utstyret, Installasjonsmateriell og på installasjonsarbeidet. Det er grunnen til at standarden blant annet spesifiserer at man ikke kan etablere kurs for lading av elbil utformet med en vanlig stikkontakt.

Det overordnede for standarden er at personer ikke skal skades og at utstyr ikke skal ødelegges av feil i den elektriske installasjonen.

– Et annet viktig forhold er beskyttelse og å sørge for at bilen ikke kan skades. Samtidig vil vi at en bil som står til lading skal lades selv om nabobilen har en feil. Dette gjør funksjonsaspektet til et veldig viktig element i sikkerheten. «Installasjonen skal være egnet til forutsatt bruk», er den generelle termen for dette. Om man har et uttak for lading av elbiler er sikkerheten og det at elbilen lades, det viktigste, sier han.

I fjor høst oppstod det en debatt i forbindelse med spesielle krav til elbilladere i Norge, og i etterkant leverte en elbilladeprodusent en klage til NEK.

– Debatten og denne saken endte med at klagen ikke fikk medhold i styret i NEK. Utgangspunktet var et spesielt krav om jordfeilvern som produsenten mente var unødvendig fjernet. Dette handler om krav til beskyttelse der man kobler bilen til elbilladeren, og det oppstod en debatt om mulige rom for misforståelser i formuleringene i det spesielle kravet. 

– Nå blir dette kravet presisert i det internasjonale arbeidet for å gjøre det helt tydelig at beskyttelsen enten kan være i ladestasjonen, i installasjonen eller i en kombinasjon, sier han.

Selvik forteller at medlemskap i NK 64 er åpent for alle gjennom medlemskap i NEK. 

– Som medlem i NEK har man full rett til å delta i ulike møter og arbeidsgrupper for å påvirke prosessene. Om man ikke deltar mister man ikke retten til å klage, men det hjelper lite å klage i etterkant. Som medlem kan man påvirke prosessene og komme med faglige innspill som kan tas til følge. Og om man virkelig vil påvirke kan man delta i de internasjonale arbeidsgruppene som ekspert fra NK 64. Da har man stor påvirkningskraft så lenge man kan argumentere for sine synspunkter.

Han understreker at arbeidet er frivillig og krever stor grad av egeninnsats.

– Det er åpenbart at man som medlem kan påvirke i større grad enn å stå på utsiden å klage. Det ligger en demokratisk tanke bak disse prosessene, men ulempen er at det er frivillig og at man må bruke av egen tid og ressurser. Vi vet at store bedrifter har større kapasitet og mer kapital til å gjøre dette, mens mindre virksomheter har færre ressurser. NEK tilbyr derfor blant annet reisestøtte for å tilrettelegge for at flere kan delta i internasjonale arbeidergrupper og andre aktiviteter, avslutter Selvik.