- Innleieforbudet bidrar til å drive kostnadene ytterligere i været

GK er en av Skandinavias ledende tekniske entreprenør og servicepartner. Selskapet leverer tekniske installasjoner og rådgivning som bidrar til betydelige energi- og miljøgevinster i kombinasjon med optimal komfort for byggets brukere - i hele byggets livssyklus.

Øie kan fortelle at GK alltid har hatt fokus på et godt og inkluderende arbeidsmiljø, at de har gode ordninger for de ansatte, de har fagorganiserte og et løpende samarbeid med tillitsvalgte. Likevel blir de, som en av mange seriøse aktører i bransjen, rammet hardt av innleieforbudet.

- Jeg hadde håpet myndighetene i større grad hadde invitert bransjen inn for å diskutere hvilke virkemidler som kunne benyttes for å få bukt med den useriøse delen av byggebransjen. Det ville vært mer naturlig å øke ressursene innen kontrollapparatet og tilsynsmyndighetene, slik at de konkret kunne gått på de bedriftene de mistenkte bryter lover og regler. Det tror jeg ville vært et mye mer treffsikkert virkemiddel.

-  Det er tvilsomt om regjeringen og departementetvar klar over konsekvensene av innleieforbudet, på tross av alle innspillene som kom i høringen. Det hele vitner om svak konsekvensutredning, som myndighetene har fått berettiget kritikk for.

Hovedutfordringen ifølge Øie, berører ikke GK spesifikt, men den berører hele bransjen og ikke minst de som skal betale for byggene.

- En av konsekvensene av forbudet, er dyrere bygg. Det er ikke akkurat det vi trenger i dagens situasjon. Vi ønsker derimot å få opp produktiviteten i bransjen, slik at det er mulig å levere rimeligere bygg uten at det skal gå utover kvaliteten. Men dette forbudet setter en fot på bremsen for en slik utvikling.  

Han trekker fram viktigheten av bemanningsplanlegging i et byggeprosjekt; altså hvor mange ansatte som til enhver tid skal befinne seg på byggeplassen for å kunne holde avtalt fremdriftsplan.

- Slike planer lager vi, som de fleste andre, i alle prosjektene. Det er helt normalt med et forløp hvor vi får en betydelig bemanningstopp for å kunne holde tritt med framdriftsplanen i det enkelte prosjekt. Normalen er også at det kommer tidsforskyvninger i prosjektene slik at bemanningstopper i en samlet prosjektportefølje oppstår. Det er selvsagt uhensiktsmessig å dimensjonere seg med egne ansatte for å kunne ta de største toppene i prosjektene. Vi er dimensjonert med et antall faste ansatte til å ta et vedvarende grunnbehov, og resten løses med midlertidig arbeidskraft.

- Da innleieforbudet ble innført, hadde vi flere prosjekter i gang som ble direkte rammet. Vi måtte ta opp situasjonen med våre kunder – det vil si byggherrene eller totalentreprenøren - og fortelle at vi ikke klarte å holde den fremdriftsplanen som var lagt for prosjektet, fordi vi ikke lenger hadde tilgang på det antall folk vi trengte for å klare det.

Det er flere ulike måter å løse det midlertidige behovet for mer arbeidskraft, selv med innleieforbudet. Men ingen av dem er gode alternativer, understreker han.

- En alternativ tilnærming, er altså å si at vi må endre på fremdriftsplanen. At vi må spre det samlede arbeidet over en lengre tidsperiode, men  med egne ansatte. Konsekvens blir at byggetiden øker, som betyr økte kostnader. Samfunnsøkonomisk og byggekostnadsmessig er det ikke effektivt, og er heller ikke noe utbygger og byggherre vil akseptere. Alt handler i dag om kortest mulig byggetid, både av økonomiske og praktiske hensyn. Det kan være fordi leieboere er blitt lovet en innflytningsdato eller en skole som skal tas i bruk ved skoleårets start.    

Dermed må de se på andre måter å gjøre det på.

- Det kan eksempelvis være at et prosjekt deles opp i avgrensende delprosjekter hvor vi eksempelvis gjennomfører en del med egne ansatte, men setter ut som underentreprise resterende del. Det vil si at vi kjøper inn ressurser for hele jobben, for eksempel montering av ventilasjonsutstyr fra en underentreprenør. I teorien høres jo det forså vidt greit ut. Problemet er at det er veldig få av de klassiske montasjefirmaene som er rigget og trent for å ta et sånt fullt resultatansvar. De er vant til å leie ut folk, ikke at de får krav på seg i forhold til fast pris, at de må lede sine egne folk, ha kontraktansvar, styre fremdriften og akseptere at det påløper dagmulkter om de ikke holder framdriftsplanen osv. Konsekvensen er at de takker nei til oppdraget fordi det er altfor stor risiko. Da er vi sjakk matt også med denne varianten. 
 

Hva så med å leie inn arbeidskraft via andre, såkalte produksjonsbedrifter? 
Det er heller ikke gjennomførbart i praksis, sier han.

- Det vil si at vi skal kunne gå til Bravida eller Caverion eller andre konkurrenter og spørre om de kan ta deler av prosjektet. Dette høres i teorien helt fint ut, men de er jo i samme situasjon og prioriterer selvsagt egne prosjekter de har direkte med kunden. Og da er det tilbake til start.  

- Uansett hvilke løsninger vi velger ved å bruke en UE, så øker kostnadene da de som tar risiko naturlig nok vil ha et påslag for det. Og det handler ikke om å spare inn lønn på håndverkeren. For oss er det en selvfølge at lønnsbetingelsene skal være i henhold til norske regler. Dette handler om å få gjennomført prosjektet på en rasjonell og effektiv måte, som alltid må ligge i bunnen for driften. Da nytter det ikke med en kostnadsdrivende modell, slik vi blir tvunget til gjennom innleieforbudet, som kommer på toppen av alle andre prisdrivende faktorer, og i disse dager en svært utfordrende markedssituasjon i byggebransjen.

- Det er svært uheldig at mange år med god planleggingslæring og gjennomføring i hvordan man bygger rasjonelt ikke lengre kan benyttes. Plutselig slår det inn en annet element som påvirker prosessen vesentlig, og som ikke handler om å bygge rasjonelt og effektivt, men å tilfredsstille et innleieforbud. Det er ikke samfunnet tjent med.

Etter at innleieforbudet ble innført, har GK avstått fra å gi enkelte tilbud, nettopp fordi de ikke har sett seg i stand til å klare å gjennomføre prosjektet med de begrensninger forbudet gir.

- Her har man innført noe som treffer hele byggebransjen. Ikke bare gjennom forbudet i Oslo og tidligere Viken fylkeskommune, men også gjennom restriksjoner i hele landet. 

Om GK skal bemanne for å ta toppene med egne folk, som de teoretisk selvsagt kan gjøre, må selskapet bruke permitteringer og nedbemanning i en mye mer aktiv stil enn det som har vært tradisjonelt og typisk for bransjen. Det vil trolig medføre atfast ansatte får en mer utrygg arbeidssituasjon enn hva som har vært normalt i bransjen, mener han.

- Det vil selvsagt skape usikkerhet og engstelse i hele organisasjonen om vi jevnlig må permittere og bemanne opp og ned etter markedet. Hvem må gå og hvem får bli? Da snakker vi om livskvalitet og helseaspekt for den enkelte. Er det virkelig slik vi vil ha det?

Øie er også bekymret for at det nå diskuteres en ytterligere innstramning rundt fortolkning av innleieforbudet.

- Det har vært en åpning for at tillitsvalgte kan inngå skriftlig avtale med arbeidsgiver om tidsbegrenset innleie. Om også den muligheten blir borte, vil det ramme spesielt våre avdelinger utenom Oslo-regionen. I Oslo har vi et større marked og har flere ansatte som kan ta en høyere andel av produksjonen enn andre steder i landet. På mindre steder, hvor det bare kommer større oppdrag kanskje hvert tredje år, så kan vi ikke drive på samme måten. Da må vi enten kunne leie inn folk ved behov, eller avstå fra å gi tilbud.

- Dermed er dette innleieforbudet også er en trussel mot de som er fast ansatte, da det på sikt kan gi færre oppdrag å konkurrere om. Min klare oppfordring til myndighetene er derfor; ta en fot i bakken, snakk med de som driver seriøst og ta en skikkelig evaluering av konsekvensene forbudet har gitt, nå når innleieforbudet har virket en stund.

- Og det er ingen skam å snu!